Torsdager og hjemlengsel

Jeg hater og elsker virkelig torsdager på samme tid. Jeg har nesten 6 timer dans i løpet av dagen, og ikke 6 timer avslappende dans - først har vi jazz med Koshi, hvor vi alltid har HARD styrke/floor-barre e.l. før kombinasjoner og "over gulvet", og jeg lover dere - jeg har aldri svetta mer i hele mitt liv enn det jeg gjør i de timene, så har vi fordypning, som i mitt tilfelle er moderne/samtidsdans, hvor man i tillegg til det fysiske blir ganske mentalt sliten, og etter middag har jeg øvet klasse i klassisk ballett. I den klassen er vi bare fem stykker, så det er ingen mulighet for å sluntre unna og jukse bort noen trinn her og der, for alt synes.
Jeg blir utrolig sliten, men samtidig får jeg veldig mye energi og humør av det, og jeg føler meg SÅÅÅÅ bra etterpå! Det er vel disse endorfinene som alle ekspertene snakker om som dukker opp :-)

Men jeg må innrømme at nå har jeg en liten periode hvor jeg er litt trist. Det er ikke det at jeg ikke har det bra og gøy og koser meg her, men jeg skulle gjerne vært på Toten, opplevd høsten hjemme (den er jo faktisk ganske fin! Her er ALT grått), tatt en te-kopp med far om kvelden, sittet i den gode sofaen vår med verdens særeste pus og sovet i min helt egne seng. Også har jeg akkurat lest ut en bok som heter "Strikkesirkelen", og den gjorde at jeg fikk lyst til å begynne å strikke. Og det er jo ingen her som kan lære/hjelpe meg med det, med mindre mor bestemmer seg for å ta en tur over. Og nærmeste klesbutikk må jeg ta buss for å komme meg til (Det er ikke det at jeg egentlig handler så veldig mye klær, det er mer det å vite at jeg har muligheten). Folk som tror Toten er et øde sted, bør bo på Halsnøy en stund. Det er koselig her, for all del, men det finnes jo ikke all verdens av muligheter. Også plager det meg litt å tenke på at jeg ikke bare kan ta en dagstur hjem - noe jeg mest sannsynlig bare har godt av at jeg ikke kan, men det er bare det at alt er så mye koseligere hjemme!
Dessuten har det kommet til det punktet her at vi begynner å irritere oss litt over hverandre. Folk vasker ikke opp etter seg, skulker unna fellesoppgaver, kommer for sent, gjør ikke jobben sin osv. Og selvfølgelig er det alltid vi samme som til slutt gjør det, fordi vi ikke vil dusje blant hårdotter og døde insekter, og det ikke er igjen én eneste ren tallerken.
Men for å gjøre det helt klart: Jeg trives fortsatt godt her, så det er ingen som trenger å bekymre seg for meg! Litt hjemlengsel er vel helt naturlig første gang man flytter hjemmefra?


For å lette litt på stemningen i dette innlegget: Jeg var så heldig i dag at akkurat idet jeg satte på dusjen gikk brannalarmen! Og vi vet om at første brannøvelse skal være varslet, så jeg måtte jo bare ut. Så der løp jeg da, ute i regnet, litt forvirra, litt flau og litt lattermild, iført flotte gummistøvler og et fint, lyseblått håndkle - og halvveis avrent sminke. Pent. Bare se det for dere!
(Ja, det var falsk alarm, forresten)